Aurore Gagnon

Av Celin Johnsen Bergstrøm, 8A

Tårene trillet nedover de såre kinnene. Det svei når tårene trakk seg inn i de dype kuttene som nylig hadde blitt lagd. Hun tørket dem vekk og stirret tomt ut i lufta. Beina hennes var krøket sammen og hun holdt hardt rundt dem, mens hun satt i hjørnet sitt og vugget. Hun la hodet i fanget og hikstet etter pusten. Stemmen hennes var nesten helt borte. Ikke alt var like lett etter morens død. Hun reiste seg sakte opp, så stille som mulig, og subbet bort til døra. Føttene var såre og oppskrubbet og det rant blod fra knærne. I nakken hadde hun brennmerker fra røyk og mange blåmerker, som om noen hadde slått henne om og om igjen.

Hun listet seg stille bort til døra, og vrei i håndtaket. Faren hadde sagt at hun ikke fikk lov til å komme ned før hun hadde tenkt over det hun hadde gjort, men det var altfor kaldt til at hun kunne sitte der. Hun hadde allerede mistet fargen i fingrene og leppene var blå. Hun åpnet den knirkete døra, og bet seg i leppa da hun hørte farens stemme si:
- Aurore, kom ned med en gang!

Aurore kunne ikke holde tårene tilbake og lot dem renne livløst nedover kinnene, helt ned til gulvet, for tanken på det faren kom til å gjøre med henne gjorde henne livredd. Hun tok sakte et skritt om gangen nedover trappa, på vei til faren som satt i godstolen sin og røykte. Peisen var fyrt opp, og Aurore kunne kjenne varmen omfavne henne. Det var som en drøm gikk i oppfyllelse. Kulden hadde forlatt kroppen hennes, mens varmen omfavnet henne i de store hendene sine.

Faren hadde hørt at Aurore hadde kommet ned og kommanderte henne til å gå en tur, for å la han være i fred.
- Men pappa, jeg kan ikke gå ut sånn!
- Gå! Var det eneste svaret hun fikk. Hun hadde ikke noe annet valg enn å gjøre som han sa og gikk ut.
Snøen var kald og hard og det svei på føttene hennes. Det var nok ikke lenge før hun mistet følelsene i tærne.
Hun hakket tenner, men tok hånda opp og holdt på munnen for å roe ned tennene. Hun så opp mot himmelen, men lyset var for sterkt for de svake øynene hennes, som var vant til å se i mørket, så hun sa heller rett fram. Da fikk hun øye på noen togskinner, og gikk bort dit.

Hun satte seg ned, og tullet den slitte kjolen sin rundt beina. Metallet var hardt og kaldt, men det var ikke det som plaget henne mest. 
Hun la seg ned og myste opp mot himmelen. Himmelen var helt hvit, så hun måtte myse for å kunne se. Hun visste at moren var der oppe et sted og ventet på henne. Tanken på at hun snart skulle få se moren igjen fikk henne til å smile svakt. Men smilet bleknet med en gang hun kjente en ilende smerte opp gjennom ryggraden. Det var som om noen stakk en kniv inn i ryggen hennes og dro den oppover. Hun knakk sammen og skrek ut av smerte. Alle sårene hennes svei, og da et lite snøfnugg klemte seg tett sammen i et lite kutt hun hadde på kinnet, orket hun ikke mer og bare la seg ned igjen. Hun stirret tomt ut i lufta og hørte noen tute svakt i det fjerne. Hun lukket øynene og visste at nå var det ikke lenge igjen før hun fikk møte moren sin igjen.

2 tanker om “Aurore Gagnon

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *