En dag som crew på F21

I dag, den 1. oktober har vi hatt en stor innflytningsfest på den splitter nye skolen Fyrstikkalleen – F21. Noen få elever har fått oppgaven å være crew på denne festen, for å passe på at alt går fint for seg – og en av disse elevene er meg. Jeg tenkte jeg skulle skrive om hva vi faktisk har gjort og hva som foregår ”bak kulissene” på denne festen.

Camilla Holt

Da jeg endelig hadde fått på meg t-skjorten som det sto ”Crew” – med en baklengs R på – var jobben min i gang. Jeg kunne ikke vente med å gjøre noe fornuftig mens alle andre bare sturet rundt som noen idioter – og min første oppgave var å…henge opp noen ballonger som hadde falt ned fra veggen. ”Jaja, det er en start” tenkte jeg og var fortsatt like glad og nysgjerrig på hva jobben gikk ut på. Da jeg gikk rundt med crew t-skjorta følte jeg meg faktisk ganske viktig, folk stirret på meg og turte ikke å møte blikket mitt mens jeg gikk overlegent forbi dem. Det føltes godt, på en måte – ikke spør meg hvorfor. Tiden gikk mens jeg så på alle de andre crewmedlemmene bosse rundt ungdomsskoleelevene som om de var små barn; noe de også egentlig er, så det fortjente de vel.

Redd for å være slem
Jeg var fortsatt litt redd for å være slem mot de som er mindre enn meg, derfor gikk jeg ned til flerbrukshallen for å se hva som skjedde der. Fort la jeg merke til at alle småfolkene så på meg med store øyne – som om jeg var gud eller noe sånt. Det føltes godt; nok en gang. Da skjønte jeg at jeg faktisk hadde makten til å bosse litt rundt med dem, men bare litt, for de har jo følelser de og. Jeg sto i kanten av trappetrinnene, som forresten ikke er noe gode å sitte på i det hele tatt, og så utover de små elevene som fort flyttet blikket fra meg da de la merke til at jeg så tilbake på dem. Selvtilliten min var på topp da det gikk opp for meg at de hadde respekt for meg, at de var redde for meg og at de kom til å høre på meg om jeg kjeftet på dem. Jeg lurte på om de som var eldre enn meg kanskje ville høre på meg om jeg kjeftet litt på dem og, men jeg turte ikke ta sjansen; jeg skal jo tross alt gå her i tre hele år med dem, og om de får et dårlig førsteinntrykk av meg kommer de til å hate meg resten av tiden jeg har igjen på F21. Nei, det kunne jeg ikke gjøre; jeg måtte holde meg til småtrollene.

Backstage-adgang!
Samtidig hadde jeg adgang til ”backstage” der det var modeller, sminkører og til og med folk fra andre skoler. Da jeg gikk inn ”Mat og helse” døren, der de oppholdt seg, følte jeg meg veldig mektig, på en måte, fordi det var utrolig få som faktisk fikk lov komme inn der. Inne i mat og helse gangen, derimot, skjedde det utrolig lite og utrolig mye på engang. Alle var opptatte av at de selv skulle se bra ut – eller dårlig, om det var det som var meningen, så jeg hadde egentlig ikke noe å gjøre der inne. Eller, jo, etter hvert begynte alle å mase på meg om å gjøre ting som å fikse håret deres, sminke dem og kle på dem…nei, nå dagdrømmer jeg. Jeg gikk egentlig like fort ut døren som jeg kom inn, men bare det å ha vært der inne var nok for meg. Dermed hadde alle de uvitende som var i kantina på det tidspunktet sett at jeg var kul nok til å ha tilgang til backstagerommet.

Modeller og wannabees
Etter hvert fikk jeg varmet opp trøya – den det sto crew på, ja! Før moteshowet startet hadde jeg nemlig ansvaret for å passe på at den røde løperen var klarert for småunger og at det var fri plass der det skulle være det. Da fikk jeg faktisk muligheten til å bosse rundt på småtrollene! Det var mange av dem som gjorde mange dumme ting som jeg fikk kjefte på dem for, som for eksempel at noen veltet stoler som skulle stå oppe, at de lekte modeller på den røde løperen (wannabees) og at de satt der det skulle være fri plass. Jeg ga beskjeder som ”du kan ikke ha stolen din her, fordi en av modellene skal løpe ut av scenen her”, ”du får ikke være på den røde løperen, gå av!! og ”du må roe deg ned fordi du rett og slett ødelegger stemningen her inne” – for ja, det var faktisk noen som gjorde det og. Det som var utrolig morsomt var at absolutt ingen tok det hardt, og alle svarte med et forsiktig ”unnskyld”.

Det faktumet at jeg hadde kontroll over en haug av personer føltes utrolig godt – som nevnt et par ganger i denne teksten – men jeg kan virkelig ikke si det nok. Det føltes godt!

Artikkelen er tidligere publisert her.