Gårdsliv midt i byen

I storbyer som Oslo er det ikke alltid like lett å få kontakt med andre dyr enn hund og katt. Men på Kampen i Gamle Oslo får du den muligheten.

Av Susanne Emilie T. Svendsen

Nå skal du få se superkraften min!

Samia (9) løper med to andre barn rett i hælene mot eslene som står i innhegningen. Det er søndag formiddag, frosten ligger på bakken. Lukten av gård og stekte vafler henger i luften. Latter høres i bakgrunnen og familier står foran gjerdene mens de følger spent med på dyrene. Kampen økologiske barnebondegård har allerede fått mange besøkende i løpet av få timer, til tross for kulden.

– Se her! Jeg skal få Tussi til å se på oss, for jeg er veldig flink til å tilkalle dyr!
Med lokkende ord prøver hun ivrig å få oppmerksomheten til det sta eselet. Det tar en stund, men så snur eselet sakte på hodet, ser på oss et lite øyeblikk før det snur seg igjen og fortsetter å spise av høyet.
– Det bruker ikke alltid å være så vanskelig å tilkalle dem, sier hun med et smil.

Besøksgård for alle
Samia er en av mange barn som hjelper til på bondegården på Kampen. De både fòrer, steller og koser med dyrene, og det kan bli mye jobb i helgene hvor det kan komme opp til fem hundre besøkende. I 2013 hadde bondegården et besøkstall på sytti tusen i løpet av året.

– Det er mer enn nok for den lille gården. Det blir mye slitasje, så vi fikk pusset opp nå i fjor sommer. Det var bare gjørme og mye var ødelagt så vi fikk litt orden på det med ny asfalt og sånt, forteller Kristine Berntsen (19), en av de ansatte på bondegården. Kampen økologiske barnebondegård er en besøksgård for alle, som åpnet i 1994. Gården huser det meste av vanlige gårdsdyr, som blant annet høner, sauer, geiter, griser og en alpakka.

Vi ser de setter veldig pris på det
I helger er det mest vanlig å se på dyrene og kjøpe mat i vaffelboden. På hverdagene har de mer aktivitetstilbud, som blant annet terapiridning. Det er et tilbud til barn med spesielle behov som får ri en gang i uka.

– Vi synes det er veldig hyggelig for vi ser at de setter veldig stor pris på det, barna med psykiske og fysiske utviklingshemninger. I tillegg så har vi noe som heter stallgjengen.

Stallgjengen er en gruppe for de litt større jentene på ungdomsskolealder som har vært på gården siden de var små. De får både ri, lære hestekjøring og være med på stevner og lengre turer.

– Vi synes det er veldig bra at så mange barn kommer hit. Jeg ser mange av de som kommer kan være veldig redde for mange av dyrene når de begynner. Men etter hvert så blir de mye mer sikre på seg selv, så jeg tror det er veldig bra for dem å være her.

Et viktig fristed
Gunhild Synnes (45) er omringet av fire-fem barn og holder en sag i hånden.

– Så når vi har saget hit så kan vi bare ta rå kraft og sparke til den knekker.

Hun og et av barna holder en sag i hendene og skjærer sakte gjennom en lang grein sammen.

 

– Nå er det bare litt igjen!

– Kan vi ikke bare prøve å sparke den sånn?

– Jojo, prøv det.

Treverket gir etter og det høres et høyt knekk.

– YEEES! Nydelig!

– Skal jeg legge den på bålet?

– Ja, men vi kan prøve å hogge den i mindre biter først. Vent, jeg må vise!

Dølahesten Svarten er en av tre hester som bor på gården. De får ofte oppdrag i både barnebursdager og juletrefester. Og på selveste juleaften leverer fjøsnissen og hesten hans ut gaver hjemme hos barn i nærområdet. (Foto: Susanne Svendsen)
Dølahesten Svarten er en av tre hester som bor på gården. De får ofte oppdrag i både barnebursdager og juletrefester. Og på selveste juleaften leverer fjøsnissen og hesten hans ut gaver hjemme hos barn i nærområdet.
(Foto: Susanne Svendsen)

Barna følger spent med når Gunhild viser hvordan man hogger veden. En jente ser litt bekymret på øksen mens en annen forteller stolt at han har gjort det før. Etter instruksjonen stiller alle seg i kø, ivrig for å prøve selv. Gunhild jobber som frivillig på gården og har gjort det i nesten elleve år nå. Etter å ha flyttet fra Maridalen og egne høner, og samtidig ha en stor interesse for dyr, har hun mange grunner til å ville hjelpe til her.

– Det er helt prima med bondegården. Vi har bodd i små leiligheter, så da har vi vært mye her og invitert venner, og lagd middag og sånt, og brukt gården som et ekstra sted å være.

besøkendetre

– Hva mener du bondegården gjør for nærmiljøet?

– Jeg tenker at den bidrar enda mer til identitet og tilhørighet på Kampen, og så er den jo veldig berikende i det at vi bor i byen og det med å ha tilgang til dyr. Så tenker jeg at den er et viktig fristed for mange, for det koster ikke penger å være her, og det er mange som finner et miljø her hvor de både finner venner, andre mennesker og spennende oppgaver. Det er et veldig bra sted for både voksne og barn å finne sin vei i livet tenker jeg. Intet mindre, hehe.

- Vi tror på at dyrene og gården er et fint sted å jobbe.
– Vi tror på at dyrene og gården er et fint sted å jobbe.

Små og store mestringsopplevelser

Bondegården er avhengig av mye hjelp fra frivillige arbeidere for å klare seg, men gården tilbyr også hjelp til andre. I tillegg til terapiridning så kan man få arbeidstrening. Det er et tilbud til de som ikke er ute i fast jobb og som øver på å komme tilbake i arbeidslivet. De kan ha «gått på en smell» og vært sykemeldt over lengre tid, hatt rusproblemer, eller de kan være uføretrygdet og trenger noe å bruke dagene sine på.

– Vi tror på at dyrene og gården er et fint sted å jobbe, spesielt for de som har havnet litt utenfor. Her er det

mange naturlige arbeidsoppgaver og noe for alle. Det ligger til rette for små og store mestringsopplevelser, i samarbeid med både andre mennesker og dyr, eller alene. Dyra som står og venter om morgenen blir alltid glade for å se deg når du kommer på jobb, og det er lett å føle seg viktig, sier Maria Sivertsen, miljøterapeut og ansatt på gården. Hun har ansvaret for pedagogiske aktiviteter for ulike barnegrupper og fritidstilbudene som de har på kveldstid og i helger.

Det kan komme opp til fem hundre besøkende på de tre timene de har åpent på søndag.
Det kan komme opp til fem hundre besøkende på de tre timene de har åpent på søndag.

 Det morsomste de kan gjøre

Kristine sitter på en benk når barna kommer en etter en for å få flere arbeidsoppgaver.

– Du, det eselet har ikke så mye vann igjen.

– Det er bare to vannkanner, så du må nok finne de som fyller på vann nå.

– Skal vi sjekke om Hilde og Line også skal ha vann?

– Ja det kan dere.

Ikke lenge etterpå kommer tre barn løpende med en stor vannkanne

i hendene.

– Eh, trenger vi å skifte vann inne hos kaninene?

– De holder på nå.

Kristine snur seg med et smil og sier:

– De ser ikke på det å fylle vann som en slitsom oppgave, det er liksom det morsomste de kan gjøre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *