Hibos vei til Amnesty

Hibo Bashir (21) flyttet hjemmefra, droppet ut av videregående og hadde ingen penger. Hennes livsopplevelse inspirerte henne til å arbeide frivillig på Amnesty International.

smile, sunshine

– Jeg hadde det veldig vanskelig, jeg manglet penger, og var ikke villig til å spørre om hjelp, uansett hvem det skulle være. Jeg var arbeidsløs.

Hibo sitter i Deichmanske hovedbibliotek i Oslo. Hun er praktiserende muslim. Bashir har på seg svarte klær, svart hijab, svarte briller og hun har en piercing i nesa. Hun er omgitt av bøker og det er stille mens hun forteller sin livshistorie.

Ble mer selvstendig

Hibo Bashir er født i Norge, men har foreldre fra Somalia, foreldrene er skilt. Hun valgte å flytte hjemmefra, første gang da hun var 18 år gammel.

– Jeg ville bli mer selvstendig. Derfor ble jeg boende uten min familie. Jeg begynte å jobbe allerede åtte dager etter at jeg flyttet inn i min nye leilighet.

Hun droppet ut av tredje året på videregående, for å kunne jobbe mer og tjene penger. Hun skaffet en jobb, men mistet den kort tid etter. Dette skjedde to ganger. Hun jobbet som møte booker og B2B selger.

Arbeidsløs

Hibo Bashir levde ikke livet som hun hadde før. Alt forandret seg. Det var ikke mat i kjøleskapet. Hun slet økonomisk

– Jeg var blakk og spurte ikke foreldre mine om hjelp, jeg ville klare alt selv.

Bashir oppholdte seg inne i huset i mange dager gjennom den harde perioden. Det var en utfordring for henne å måtte klare seg selv.

Forespørsel om penger

En dag valgte Bashirs bestevenninne å ta med henne til NAV, til tross for at hun ikke ville. Der spurte hun om økonomisk hjelp.

NAV responderte med at hun ikke kunne få kontantstøtte, fordi hun ikke tjente nok til å kunne få dagpenger.

– Det øyeblikket bestemte jeg meg for å aldri gå tilbake til NAV-kontoret, jeg var den eneste som kunne hjelpe meg selv. Bashir følte hun var en skam. For å klare seg, måtte hun dytte seg selv opp igjen. Det var både fysisk og psykisk vanskelig for henne. Derfor ville hun være tilstede for andre mennesker, de skal ikke føle at de er alene.

Bashir valgte å starte på videregående igjen, høsten 2012. Hun fikk en ny jobb, og bestemte seg for å arbeide frivillig på Amnesty.

Der jobbet hun med unge barn og deres foreldre. I tillegg var hun også gateverver.

main picture (hibo)

Livets inspirasjon

– Jeg ble inspirert til å jobbe på Amnesty gjennom det jeg selv hadde opplevd. Jeg jobbet mye hardere, fikk gode karakterer, og frivillig arbeid hos Amnesty var fantastisk. Jeg ble kjent med nye mennesker og lærte nye ting. Det var et meget godt miljø og veldig trivelig å arbeide med mine kolleger.

Interesse i frivillig arbeid

Noe av det som interesserer meg mest, og som jeg driver med veldig ofte i hverdagen min er frivillig arbeid. For meg er det en ære å kunne jobbe med fattige barn og familier som nylig har kommet til Norge, for å få et bedre liv.

– Jeg jobber mesteparten av tiden med unge barn og foreldre, men også med funksjonshemmede barn.

Bashir mener å hjelpe mennesker som er i nød er noe av det beste man kan gjøre for samfunnet.

– Du hjelper andre, samtidig som du lærer mye av menneskene du hjelper. Alle har så mye å by på, og man har så mye å lære av andre. Jeg møter nye mennesker og ser nye ansikter hver dag.

Bashir sier hun er en engasjert person, er villig til å gjøre alt for en god sak. Hun beskriver seg selv som en kulturell og integrert person. Hun er åpen for å lære nye ting og lære nye mennesker å kjenne.

– Jeg er villig til å jobbe hardt for det jeg ønsker i livet mitt.

Nå studerer hun ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Akershus.

En glede å hjelpe

– Jeg elsker mennesker. Jeg får nye venner og lærer mye av andre. Å arbeide frivillig har gitt meg mye glede. Du får så mye positiv energi hver eneste dag.