Tights og slitte ballettsko
Ballett er ikke bare for de unge og myke. På Anne Cecilys ballettskole er gjennomsnittsalderen på kurset 60 år.
Salen lukter gammel svette, luften er klam og varm. Danserne står ved barrene og varmer opp. Føttene beveger seg i halvsirkler rundt kroppen, armene strekker seg i en bue over hodet. Den klamme luften fylles med lett klassisk musikk, og pedagogen begynner å telle: «en, to, tre, fir. Fem, sek, syv, ått.»
Alle de godt voksne menneskene beveger seg i takt med pedagogen Anne Cecily som også er godt over 50 år. Gjennomsnittsalderen på kurset er 60, men det gjør ingenting med lysten til å danse.
— Det er en indre glede å danse ballett. Du kommer inn i en annen verden hvor det eneste som eksisterer er deg selv og dansen.
Håret er festet opp i klyper, tightsen og skjørtet er på og det føles som om de alle er femten år igjen. Lyden av føtter treffer linoleumsgulvet i det elevene hopper over gulvet. Kari Rasmussen er en av de mange danserne som bruker onsdagen sin på å gjenoppta balletten fra barndommen.
— Jeg startet å danse da jeg var ni år gammel, jeg var veldig interessert i ballett og hadde mast på foreldrene mine lenge. Da økonomien gjorde det mulig, fikk jeg endelig startet. Jeg danset i mange år, men da jeg skulle gifte meg sluttet jeg for å kunne etablere meg og få barn. Når jeg bladde gjennom avisen for en del år tilbake, så jeg en del annonser for forskjellige ballettskoler, men det var logoen til Anne Cecilys ballettskole som fikk meg til å starte igjen.
En ballettskole utenom det vanlige
Anne Cecilys ballettskole er en ballettskole litt utenom det vanlige. Skolen startet opp i 1983, men fra 2009 undervises det bare for voksne.
— Da jeg byttet lokale måtte jeg trappe ned en del, så da valgte jeg å kun undervise voksne. Dette var et valg jeg tok fordi voksne ønsker selv å være der, de gir mer og krever mer av meg. Det er mer ordentlige timer, og jeg må forberede timene med mer krevende øvelser enn jeg måtte med barna.
Anne Cecily er selv pedagog og underviser timene selv. Alle vet hvem Anne Cecily er, og Anne Cecily vet hvem alle er. Torsdagene er ikke bare en dag for ballett, men en dag for å møte vennene du deler noe helt spesielt med. Etter timen går mange av danserne på Cafe Mistral, hvor temaet ofte er gamledager, ballett og hvor de skal dra neste gang det er samlet ballett tur til utlandet.
Det strømmer folk inn på cafeen, og kelnerene løper mellom bordene.
— Vi er en veldig samlet gjeng, det handler ikke bare om ballett, men også vennskapene som har dannet seg. Derfor bruker vi timene intensivt til balletten, og så går vi til Cafe Mistral for å pleie vennskapene etterpå, sier Marit Rasmussen.
En av de andre danserne smiler og nikker enig. — Ja, vi skal bli gamle sammen!
